Blikket søker mot et par øyne eller en åpen munn i profil. Karikerte blikk stirrer tilbake og poserer, omgitt av tropisk vegetasjon, frukter og papegøyer, dragelignende vesener som flekker tenner. En fortelling sniker seg inn i dette mellomrommet og relasjonen mellom karakterene blir særlig uttrykksfull i enkelte av bildene. Men den litterære tematikken som har spilt en viktig rolle i noen av hans tidligere serier, oppløses her og blir til fragmenter i møtet mellom flater, lag og linjer.

Bildeflaten er mettet av figurative elementer og ornamentale soner, ikke som bakgrunn, men som en sammenvevet del av figurenes konturer. Denne utjevningen av sektorer i bildet motvirker et narrativt forløp. Konturene og de hvite linjene i overflaten fungerer som en membran der denne utvekslingen foregår. Der hvor gjenkjennelige former trer frem er fortellingen samtidig i oppløsning. Spillet mellom fargeflater, ornamenter og kraftige konturer blir i seg selv en handling eller bevegelse. Hoder, kroppsdeler og ledd mister sin anatomiske funksjon, løsrives eller speiles, og blir formale elementer som oppløses i bildet.

Enkelte av bildene har et ytre slør av hvite tegninger som er trukket over bildeflaten. Dette hvite laget av linjer og banderoler med ulike innskripsjoner (I am what I am) fungerer som en dynamisk skjerm mellom oss og det som foregår på overflaten, som kommenterer og som avleder. Denne effekten bidrar til kompleksitet og spenning i bildene.

Jeg tegner hurtig og direkte på lerretet, nesten automatisk og uten forarbeider. Teknikken med de akrylbaserte Molotow-tusjene og koloritten med tydelige innslag av neonfarger gir assosiasjoner til streetart, graffiti og tegneserier.

Formspråk ligger imidlertid nærmere abstrakt maleri og teknikken er utforskende. Linjene formes raskt og med en intensitet i utførelsen som kan minne om neo-ekspresjonisme.

Julio Silva, 2017